_

Jeg er innehaver av en særdeles død blogg, og en gang i blant er jeg innom tanken om å slette hele opplegget. Men så blir jeg sittende og lese gamle innlegg, og jeg må jo bare innse at jeg er litt for glad i mine egne betraktninger og formuleringer til at jeg klarer å kaste alt ut av cybervinduet for godt.

Jeg skulle ønske at livet mitt var så spennende (og fantasien så god) at jeg kunne holde liv i denne skraphaugen av en blogg, men det er dessverre ikke realiteten. Har også vært inne på tanken om å opprette en personlig treningsblogg (”åhr, enda en blogg om dette?“), men jeg har ikke helt klart å ta stilling til dette ennå. Jeg har lyst til å ha et sted hvor jeg kan få utløp for både mine syke tanker og voldsomme skrivetrang, men vet vel med meg selv at jeg ikke har nok å skrive om i det lange løp.

Den som lever får se.

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tar mye buss. Uten å ha regnet så veldig nøyaktig på det, vil jeg anslå at jeg i gjennomsnitt sitter minst én time på bussen hver dag, til tross for at jeg bor ganske så sentrumsnært. Men med diverse aktiviteter og deltidsjobb et stykke unna, blir det mye bussing. Er jeg lei? Nei, egentlig ikke. Bare av og til. Som i dag.

Klokken 16:10 i dag bestemte jeg meg for å dra hjem etter å ha vært på skolen i ganske så mange timer. Alle som bor i eller i nærheten av en by vet at det i tidsrommet mellom klokken 14 og 17 ofte kan være håpløst å komme seg noe som helst sted med noen andre transportmidler enn apostlenes hester. Men siden jeg faktisk betaler i dyre dommer for et praktisk busskort, er det naturlig å benytte seg av dette.

Det hele begynte svært bra. Bussen dukket opp akkurat idet jeg var fremme på busstoppet, noe som hører med til sjeldenhetene. Det oppsto en lang kø av andre bussreisende mennesker, og jeg havnet langt bak i denne køen. Da jeg endelig fikk kommet meg innpå, var bussen allerede blitt nesten helt full. Allikevel skulle rundt 10-15 mennesker fremdeles klare å skvise seg inn før helvetesturen var igang. 

Det er flere faktorer som gjør at en busstur blir ubehagelig:

• Mange mennesker. Allerede i køen var intimgrensene mine forlengst brutt. Jeg vil tro det er overflødig å si at intimgrensene mine så til de grader forble brutt helt til jeg endelig kom meg av bussen igjen.
• Røykånde. Ikke bare måtte jeg dele maks en halv kvadratmeter med en noe fyldig dame – hun hadde også tidenes rullingsrøyk-ånde, og hun siktet på meg hver gang hun pustet ut.
• Klåfingrede menn. Jeg skal ikke hardnakket påstå at den middelaldrende mannen bak meg kilte meg på stumpen, men ved et tidspunkt føltes det sånn. Det er jo ikke akkurat sånn at man uheldigvis kommer borti noen og kiler vedkommende.
• Barnegråt. Alle de tre overnevnte punktene var en realitet helt fra starten, og jeg hadde et lite håp om at jeg skulle slippe unna det verste av alt: Hyling og skriking fra unger i trassalderen. Men neida, etter ca. fem minutter var treåringen i barnevognen rett bak meg igang, og han hylte sammenhengende i minst ti minutter. 

Alt dette, kombinert med den deilige situasjonen der vi på en smal vei møtte en annen buss hvis sjåfør måtte bruke omtrent et kvarter bare på å få bilistene bak til å forstå at også de måtte rygge, utgjorde altså det jeg vil påstå må være en av de verste bussturene jeg noen gang har hatt. Og som vi allerede har fastslått: Jeg tar mye  buss.

Vurdert til: av 445 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Advarsel:  Kritikk av mennesker i badetøy følger. Dersom du skulle føle deg støtt – gjør noe med det. For oss badevakters skyld.

Nå har jeg jobbet som badevakt i snart ett år. Og én ting er sikkert: Som badevakt ser man mye rart. Joda, det hender at vi får noe pent å legge øynene på også, men det pleier å være unntaket som bekrefter regelen. Jeg må forsikre alle dere bekymrede badegjester der ute om at vi stort sett ikke bryr oss om hvordan vanlige folk tar seg ut i badetøy, men det er ikke til å komme fra man legger merke til ting som muligens er litt utenom det normale. Det er dette jeg ønsker å ta opp i dette innlegget.

Til dere kvinnelige badegjester:

• Når dere finner ut at dere skal ta en tur i svømmehallen vil jeg først anbefale dere å gå over skrotten med en barberhøvel. Jeg mener ikke at hver eneste antydning til hårvekst brutalt skal rakes av, men hva med å begynne med armhulene, bikinikanten og leggene? God idé.
• Vær vennlig og hold et øye med din egen bikinioverdel, og pass på at stroppene ikke løsner. Det er ikke min jobb å passe på at puppestellet ditt til enhver tid holder seg på plass.
• Sørg for at eventuelle tampongtråder holder seg på innsiden av bikinibuksen. Vær så snill. For øvrig: Bind og truseinnlegg egner seg svært dårlig i kombinasjon med bading.

Til dere mannlige badegjester:

• Pass på utstyret. Som badevakt sitter jeg ofte høyt oppe i stolen min, og jeg har god utsikt til det meste. Å rette på shortsen/Speedo-trusen mens du går rett forbi badevaktstolen er ikke alltid et sjakktrekk, med mindre du synes det er greit at jeg ser forplantningsorganet ditt.
• Ikke kjøp de minste badetrusene du finner i badetøybutikken. Om du skulle miste dem i et vakkert stup på dypt vann er i alle fall ikke jeg interessert i å hente dem opp igjen.
• Det er svært hyggelig at dere fedre tar med dere ungene i svømmehallen, men vær vennlig og hold et lite øye med dem hvis de ikke kan svømme. Ja, jeg redder gjerne ungene dine dersom det skulle være nødvendig, men vi badevakter er opptatt av forebygging. Derfor kan du med fordel droppe å ta 25 minutter i solariumet mens poden på fire år øver på å stupe fra 3-meteren.

Til små badegjester:

• Ikke bæsj i bassenget. Eller i sklien, eller på gulvet, eller i boblebadet. Kort fortalt: Ikke bæsj andre steder enn i badebleien, eller aller helst toalettet. Som badevakt må vi i tillegg til å passe på deg når du bader, også vaske, tørke og moppe opp avføringen din om uhellet skulle være ute. Og dét er det. Ofte.
• Dersom du føler deg uvel vil vi anbefale deg å holde deg langt unna bassenget – ja, i det hele tatt ikke oppholde deg i en svømmehall i utgangspunktet. Man spyr ikke i bassenget – så enkelt er det. Og når man spyr så spyr man i alle fall ikke hele appelsinbåter. (Til deg som gjorde dette: Vi vet hvem du er.)

Jeg kunne sikkert fortsatt i en liten evighet, men det gidder jeg ikke. Neste gang du skal i svømmehallen kan du imidlertid tenke litt over dette, så gjør du kanskje badevaktene i din svømmehall en tjeneste.

God fornøyelse!

Vurdert til: av 339 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått meg sommerjobb! Ja, det er helt sant. Og det beste av alt er at det ikke er en kjip luke-i-hagen-til-naboen-jobb. Åneidadu, det er en fryktelig nødvendig og viktig jobb som ikke hvem som helst kan gjøre. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at mange menneskers liv til en hver tid hviler i mine hender.

Så hvilken jobb er det jeg har fått? Joda, fremover skal jeg faktisk fylle rollen som badevakt ved et innendørs badeland. Ja, du leste riktig. Hvem hadde sett for seg dét for et par måneder siden? Ikke jeg, i alle fall. Jeg var forberedt på å halvsove meg gjennom eviglange dager bak kasseapparatet i en kiosk eller kjedelig klesbutikk for eldre menn. Men neida – i sommer skal jeg speide etter mulige drukningsulykker på dypt vann og følgelig komme løpende til unnsetning, for å til slutt å motta stående ovasjoner for den heltemodige bragden. Eventuelt hjelpe småunger med å feste svømmebrillene, plukke opp avføring fra boblebadet og assistere bestemødre med en i overkant grundig kroppsvask i dusjen etter trimmen i bassenget. Det er mulig det blir mest av det siste.

Uansett: Jobben er min. Og det beste av alt: Jeg får gå med disse i arbeidstiden.

Vurdert til: av 295 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kalenderen viser mars måned, og det nærmer seg sommer. I utgangspunktet en fryktelig fin tanke de aller fleste setter pris på. Også jeg. Saken er den, at med to måneder fri (tre måneder, om jeg kjenner studieopplegget mitt rett), bør man ha noe fornuftig å gjøre. Ikke det at soling, bading og andre sommeraktiviteter ikke er fornuftige – problemet er at man ytterst sjelden tjener noe særlig penger på å fylle dagene med nettopp dette.

Det er altså det famøse sommerjobb-problemet som er stikkordet her. For hvor kan man – som 20 år gammel film/tv-student – jobbe? Ikke at jobben nødvendigvis må være relevant i forhold til hva jeg for tiden studerer, men det kan være en fordel. Dessverre er det er ikke akkurat sånn at man tropper opp hos alt som finnes av mediebedrifter, og ender opp med å få jobb på dagen. Dessuten er det begrenset hvor mange slike bedrifter det finnes på mitt hjemsted, ettersom det sannsynligvis er der jeg kommer til å tilbringe mest tid i sommerferien.

De siste tre-fire årene har ikke sommerjobb vært noe problem i det hele tatt, da jeg fra før av har vært ansatt henholdsvis på en bensinstasjon og etter det i en større avis. Bensinstasjonsjobben ble jeg lei av etter to år, men når det gjelder den nevnte avisen er jeg er vel strengt tatt fremdeles ansatt. Problemet er bare at den jobben befinner seg i byen, og det er litt langt å pendle 45 minutter fra min hjemstedskommune hver vei kun for en sommerjobb, noe jeg erfarte i fjor sommer. Dessuten har jeg ikke jobbet der siden i høst, fordi jeg gikk lei. Det frister med andre ord lite å ta opp igjen den jobben til sommeren, og for alt jeg vet er det ikke sikkert det er bruk for meg engang.

Så – hva sitter jeg igjen med? Nada. Og jeg bør virkelig jobbe litt i sommer, ettersom ting kan tyde på at jeg om kort tid plutselig sitter med 800 000 kroner i minus på kontoen (les: 800 000 kroner i lån). Det er selvsagt ikke en drømmesituasjon når over halvparten av det jeg kan skryte av å ha i månedlig inntekt også i realiteten er lån. Dette ble plutselig et litt mer deprimerende innlegg enn først antatt.

Uansett, her kommer utfordringen. Gi meg ekstremt gode forslag til hvor jeg kan søke om sommerjobb!

Vurdert til: av 636 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The Killers skal til Hovefestivalen!

Nå fikk jeg lyst å dra, til tross for at jeg hittil ikke har vist meg å være et festivalmenneske. Roskilde-billetten jeg sto med i hånda i fjor sommer ble for eksempel temmelig fort solgt videre. Ikke spør hvorfor jeg kjøpte den i utgangspunktet…

Men The Killers skal til Hovefestivalen! Hvem vil være med?

Vurdert til: av 198 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var på butikken forleden. Og tom for brød som jeg var, måtte jeg ha nytt påfyll. Jeg spiser ganske lite brød, men passer allikevel på å alltid ha litt i fryseren. Dessuten har jeg etter hvert blitt ganske kresen når det gjelder brød, og jeg tror Fedon Lindberg må ta deler av skylden for dette. Mer om hele Norges antikarbohydrat-Fedon senere.

På Coop Mega-butikken jeg som oftest handler i, har de så mye brød at det er umulig å bestemme seg. Dessuten er det fryktelig vanskelig å linke de ulike brødene til de rette prisene. Noen ganger må man med andre ord rett og slett ta en sjanse, og håpe på at man plukker med et brød som både smaker godt, ser godt ut og ikke minst – koster mindre enn en hel ukes madbudsjett. Og nettopp dét skulle vise seg å være vanskeligere enn ventet den dagen jeg var og handlet.

Mens jeg sto i brødhavet og speidet etter et a) godt brød med b) lavere glykemisk indeks enn en gjennomsnittlig kneipp til seks kroner (jeg er kresen når det gjelder brød, nevnte jeg det?), merket jeg at tålmodigheten gradvis forsvant. Det er nemlig en stor utfordring å finne et brød som oppfyller alle kravene ovenfor. Etter et par-tre runder rundt det enorme brødstativet, fant jeg et brød som muligens kunne falle i smak. Utseendemessig så det riktig nok litt pinglete ut, for det var ikke et spesielt stort brød. I tillegg sank det litt inn langs sidene. Jeg var imidlertid lei av å traske rundt i loffdunst blant tørre kneippbrød og liksom-grovbrød, og slengte det noe kjipe brødet i den fantastiske, men dog svært bråkete brødskiveskjærermaskinen.

Neste utfordring var å betale i kassen. Det gikk egentlig svært smertefritt, selv om det totale beløpet ble ganske høyt. Jeg hadde jo tross alt handlet en god del den dagen. Vel hjemme kastet jeg et raskt blikk bort på den etter hvert ganske krøllete kvitteringen fra Mega. Det tok ikke så lang tid før jeg oppdaget at jeg hadde kjøpt et brød med solsikkekjerner. Eksklusivt. Det tok heller ikke mange sekundene å oppdage at brødet var signert Fedon Lindberg. Twice as eksklusivt. Den eksklusive følelsen ble imidlertid raskt erstattet med forskrekkelse da jeg så hva det beskjedne bakverket hadde kostet meg. NOK 38,40 hadde jeg betalt. Trettiåttekronerogførtiforbannedenorskeøre. For et misformet brød på størrelse med en melkekartong. Definitivt ikke et bargain.

Brødet var (dessverre) ganske godt. Jeg må derfor kanskje kjøpe det igjen. Fedon Lindberg, hvis du leser dette: Jeg håper du bruker brødpengene dine til å oppdage/produsere mat man kan spise ubegrensede mengder av uten eventuelle bivirkninger som for trange bukser og for korte belter. Fortrinnsvis mat som boller, smågodt og kaker.

Vurdert til: av 570 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I såfall liker jeg deg ikke så veldig godt. Kjedemail er faktisk noe av det mest irriterende jeg vet om. For hva er egentlig greia med at folk blir ekstremt overtroiske, dumme og naive i det øyeblikket man mottar en mail hvis innhold faktisk er både latterlig og usannsynlig? "Videresend mailen til 45 av dine like dumme venner, slik at lille Obhagugamo i Afrika får plass på barnehjemmet." Jaha? "Skriv under på denne mailen og redd regnskogen!" Mhm. "MSN vil koste deg DYRT dersom du ikke sender denne mailen videre til alle du kjenner!!!!11one" My ass.

Senest i dag mottok jeg denne:

Hei !
Eriksson deler ut mobiltelefoner via internett – GRATIS.
De skal ta opp kampen mot Nokia, som faktisk gjør det samme,
for å gjøre merket kjent på markedet. De deler ut sin nye WAP
mobil gratis og alt en må gjøre er å sende denne mailen til 8
personer. Etter ca. 2 uker mottar en Ericsson T18.
Dersom mailen blir sendt til 20 personer eller mer får man en
ERicsson R320 Wap – phone.
VIKTIG : En kopi må sendes til anna.swelung@ericsson.com
Detter er ingen spøk. Det fungerer. Gi deg selv en hyggelig
gave !

Dette er så sannsynlig at jeg bare må prøve. Men vent nå litt – først vil jeg gjerne finne ut hvordan Ericsson R320 ser ut, slik at jeg kan gå og glede meg de to ukene det tar før jeg mottar herligheten.

Jøss, se her. Dette minner meg vel mer om disse kassene man omtrent måtte ha bæretillatelse for dersom man skulle bruke den utendørs. Hvem har ikke lyst på en telefon fra forrige tusenår? Det eneste man må gjøre er jo å plage og spamme ned innboksen til alle man kjenner. Jeg lurer på om slike mennesker faktisk går rundt og venter på å få forundringspakken i postkassen, og følgelig blir oppriktig skuffet når det viser seg at dette er fjas og fanteri fra ende til annen.

Jeg blir flau over mine medmennesker som faktisk sender dette rundt. "Jeg veeet jo at det er tull, men jeg MÅTTE jo bare prøve!" Standard unnskyldning, og det hjelper overhodet ikke. Man høres faktisk bare enda dummere ut.

Vurdert til: av 470 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er evnesvak og stolt av det. Hva med deg?

Hvordan kunne jeg vite at stedet jeg parkerte på fungerer som snuplass for brannbiler dersom det skulle begynne å brenne i noen av leilighetene i byggefeltet? Skiltet som informerte om dette var veldig lite og ikke spesielt lett å få øye på.

Dessuten brant det ikke den kvelden.

Vurdert til: av 185 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er i sutrehumør på bloggen for tiden. Det føles godt å være litt emosjonell og grinete fra tid til annen, sånn som nå. Det som nettopp skjedde gjorde ikke akkurat saken bedre.

Jeg har vært på fotballtrening i kveld, og måtte ta bussen hjem igjen. Det innebærer først 45 minutter med venting på den elendige bussen, og deretter nye 45 minutter på selve bussen. Selv den minst intelligente forstår at dette naturligvis ikke er aktiviteter som hjelper på verken humør eller kroppsvarme - det er rett og slett ganske kjipt.

Rundt klokken ti var jeg hjemme. Jeg hoppet som vanlig i dusjen, og satte i tillegg på en klesvask. 60 grader, faktisk med tøymykner. Til kveldsmat gledet jeg meg til et bløtkokt egg og et fullkornsknekkebrød med smør på, samt et iskaldt glass ekstra lett melk. Hvorfor jeg forteller dette såpass detaljert vet jeg egentlig ikke, men det er viktig at man merker seg at jeg hadde lyst på bløtkokt egg. Jeg spiser egentlig ikke bløtkokt egg så ofte, men jeg har gjerne lyst på det etter trening. Dessuten inneholder jo egg nyttige proteiner og slikt.

Når vannet omsider kokte (steikeovnen min er fryktelig gammel, og bruker mellom fem og ti minutter på å varme opp et par desiliter vann), slengte jeg egget nedi, og satte på tidsuret på mobiltelefonen. I dag valgte jeg seks minutter. I går kokte jeg egget i kun fem minutter og tredve sekunder, og da ble det litt i bløteste laget etter min smak. Mens jeg ventet på at egget skulle bli ferdig så jeg litt på tv og ryddet på kjøkkenet. SÅ, endelig var tiden ute. Og her kommer det sjokkerende poenget i den tragiske historien: EGGET MITT VAR ØDELAGT! Det hadde rett og slett sprukket, og det så i det hele tatt svært lite fristende ut. Hvor irriterende er ikke DET? Etter litt nødvendig banning ([sensurert av hensyn til sarte sjeler]), innså jeg at jeg ikke gadd å koke et nytt egg. I stedet sitter jeg nå og spiser bare fullkornsknekkebrødet, riktig nok med salami på som kompensasjon for den manglende proteinkilden. Jeg innbiller meg at knekkebrød med bare smør på ikke er spesielt godt.

Så til dagens tusenkronerspørsmål: Hvorfor skjer dette meg? Hva har jeg gjort galt?

Vurdert til: av 312 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende