_

La én ting være klart: Jeg skriver ikke dette innlegget for å være slem, men…jo forresten, det gjør jeg. Beklager. Jeg har ingen problemer med å innse at ikke alle mennesker kan være like intelligente og glupe, men jeg må innrømme at det er litt flaut å dele klode med dette kvinnemennesket:

                       – "La meg tenke…dette MÅ være et lurespørsmål."

Javel? Interessant. Jeg skal ikke påstå at jeg hadde gjort det spesielt skarpt i Vil du bli millionær, men jeg har såpass høye tanker om meg selv at jeg har på følelsen av at jeg ville klart akkurat dette spørsmålet, som for øvrig var hennes første. Noe sier meg at denne damen ikke ble millionær den dagen.

Vi kan jo for ordens skyld se hva alle alternativene i utgangspunktet var:

"Which of the following is the largest?"
A) A Peanut
B) An Elephant
C) The Moon
D) Hey, who you calling large?

Dette er jammen ikke enkelt. Jeg vil gjerne tilføye at denne fantastiske deltakeren benyttet seg av samtlige hjelpemidler for deretter å komme frem til at månens størrelse ikke er noe særlig å skryte av. Herlighet – elefanter er jo store dyr! Snakk om å ha tillit til medmenneskene rundt seg, som selvsagt holdt en liten knapp på alternativ C.

Hei, brems litt her. Nå var vi kanskje litt vel kritiske og slemme. Og det er jo ikke særlig snilt. For å vise at også JEG har evne til å være forståelsesfull overfor andre mennesker, er det på sin plass å hevde at damen på bildet helt sikkert har masse EQ. Edison og Einstein, ta dere en bolle: EQ is the new IQ. Det er liten tvil om at EQ noen ganger for eksempel er fryktelig praktisk. Men nok sympati: Nå må vi gå tilbake til å være kritiske og slemme, dét er tross alt mye festligere. Hadde dette vært meg, ville jeg satt stor pris på om min høye EQ hadde gitt min lave IQ et ørlite hint om at Vil du bli millionær kanskje ikke hadde vært programmet for meg som deltaker. Å sparke igang tv-karrieren som tilskuer på Beat for beat ville sikkert derimot passe kvinnemennesket ovenfor ypperlig.

Jeg er dessverre altfor lat og tiltaksløs til å begynne å spekulere i hvilket resonnement denne kvinnen brukte for å komme frem til dette svaret. Det hadde imidlertid vært svært interessant å vite. I mellomtiden ser jeg ingen grunn til ikke å le litt av andre mennesker. Det er godt for selvtilliten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

.
.
ADVARSEL!
.
.
.
.

Dersom du ikke takler små doser ego-sentrisme ispedd det noen vil kalle unødvendig pengebruk særlig godt, bør du kanskje vurdere å finne et annet blogginnlegg å lese. Hvis du i tillegg er litt sensitiv når det gjelder skriftlig aggresjon bør du også tenke på å snu nå og heller komme igjen en annen gang. Jeg skrev nettopp hele dette innlegget jeg holder på å skrive nå, før Internet Explorer så sitt snitt til å spise alle ordene og bildene. Kræpp og fakk. Jeg prøver igjen, selv om jeg nesten har glemt alt jeg hadde tenkt skulle stå i innlegget som følger. Og så jeg som var så fornøyd for omtrent fem minutter siden.

Til saken: Vi er vel alle enige om at klær og sko av enkelte merker ofte koster mye penger her i Norge. Man kan klage og bære seg over dette, men for min del fører det kun til desto større o’lykke når jeg finner plagg på nettet til halve prisen av det enkelte blakker seg fullstendig på i merkebutikkene. I det siste har jeg hatt fryktelig lyst på nye sko. Gjerne et par som skiller seg litt ut blant resten av skoene i gangen min. Det hele eskalerte noe på lørdag, da jeg var på shopping med en venninne. I en av butikkene så jeg nemlig et par ualminnelig kule sko. Problemet var bare at de ualminnelig kule skoene satt fast på en annen jente, og i farten fikk jeg ikke engang prøvd å lokke ut av henne hvor hun hadde kjøpt dem. Jeg begynte å søke litt på nettet, og etter litt hjelp fra elise fant jeg de riktige skoene. Etter en smule om og men bestilte jeg dem. Siden jeg allikevel var så godt i gang med shoppingen fant jeg like gjerne en jakke/genser også. Shopping over nett er undervurdert!

Jakken jeg falt for er fra Carhartt. Et ganske så dyrt merke jeg i utgangspunktet ikke har vært borti siden min kjære, svarte Carhartt-genser for omtrent fem år siden på mystisk vis forsvant mens jeg var på fotballtrening. En høyst traumatisk opplevelse, og jeg savner den faktisk litt ennå. Uansett, tilbake til saken: Dette vidunderet av et klesplagg fant jeg egentlig ganske tilfeldig. Jeg siklet sannsynligvis på et antall lignende gensere tilsvarende et lite lastebillass, men endte til slutt opp med denne. For € 45,90, noe som tilsvarer omtrent 400 kroner, mottar jeg denne i posten om en to ukers tid. Jeg vedder sokkene mine på at den koster omtrent det dobbelte i norske butikker som Stress. Bargain!

Så til de virkelige godsakene. Det som er litt skummelt er at denne typen sko i utgangspunket bryter litt med min daglige stil, men det får heller være. Jeg er temmelig sikker på at alle som bruker disse skoene umiddelbart blir førti ganger kulere i det øyeblikket herligheten settes på foten.

Skoen er et resultat av samarbeidet mellom Adidas og artisten Missy Elliott. Den skal visstnok ha vært umåtelig populær i høst, noe jeg godt kan forstå. Men det gjør meg ingenting å være et halvt år for sent ute når jeg får dem til redusert pris. Disse kostet opprinnelig € 89,90, altså litt over 800 kroner. Slett ikke ille med tanke på at det er snakk om sko av et ganske dyrt merke. Jeg betaler ynkelige € 59,90. Litt mer enn 500 kroner for disse skoene er i mine øyne ikke en altfor verst deal (tidenes underdrivelse). 

Jeg blir nesten litt mo i knærne av tanken på at jeg mottar dette paret i posten om sånn omtrent to uker. Nok en gang: Bargain!

Så kan vi gå over til klesplagg og sko jeg har lyst på, men sannsynligvis ikke kjøper. Dette paret med sko fra Adidas må vel kunne kalles eye candy, og blir ditt hvis du punger ut € 69,90. Ikke spesielt høy pris, men det kan være fint å bremse litt med VISA-kortet.

Og helt til slutt vil jeg påstå at dette må være den feteste jakken det for tiden er mulig å oppdrive. Det gjenspeiles naturligvis i den forholdsvis stive prisen. Har du virkelig store problemer med å bli kvitt 4699 kroner, vil jeg anbefale deg å ta en titt på denne ekstremt fine jakken. Hadde jeg fått på meg denne hadde jeg sannsynligvis aldri tatt den av meg igjen frivillig.

Pene saker. Jeg kunne godt tenke meg å være skikkelig rik, uansett hvor materialistisk det enn måtte høres ut. Mens jeg venter på arven fra en ukjent tippoldemor på den andre siden av Atlanterhavet får vi nøye oss med billige nettbutikker og Ebay.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Smalltalk. Enten et trivelig fenomen man stadig ramler borti, eller det absolutt verste som finnes. Hvorfor er enkelte mennesker nesten ekkelt fantasifulle hva interessante samtaleemner angår, mens andre opplever det som om hjernen formerlig tømmes for alt av tankevirksomhet med en gang et snev av smalltalk blir aktuelt?

For å gjøre det klart med én gang: Jeg tilhører den gruppen som intenst hater smalltalk, og som sannsynligvis må være temmelig skeiv i skøytene før smalltalk blir morsomt. (Men da blir det til gjengjeld svært morsomt…) Det er uansett en annen historie.

Jeg var på en hyggelig fest forrige lørdag. Det var en god venninne i klassen som inviterte, og gjestene var en fin sammensetning av et par stykker jeg kjente mer eller mindre godt fra før, og en hel gjeng ukjente mennesker jeg aldri hadde sett eller hilst på tidligere. I utgangspunktet veldig trivelig – i alle fall dersom man er god på én ting: Smalltalk.

Behovet for smalltalk kan oppstå i minst to situasjoner jeg hittil har klart å kartlegge: På fest, og på et tilfeldig, offentlig sted. I fest-tilfellet innebærer det som oftest kontakt med ukjente mennesker. Ekle smalltalkgenier vil gjerne påstå at dette er den enkleste situasjonen i verden. Dersom man ikke kjenner hverandre har man jo faktisk uendelig mye å snakke om! Jeg har selv erfart at dette altfor ofte er svært uriktig. Ja, man kan lire av seg et par standardfraser om bosted, studier, interesser og lignende, men etter det er det stopp for min del, med mindre jeg oppdager at vi har noe spesielt til felles. Når man er tom for idéer må man gjerne ty til metoder for å unngå smalltalk. Mer om dette senere.

Den andre situasjonen der det lønner seg å være flink til å småprate, er når man tilfeldigvis møter gamle kjente på gaten, bussen etc. Vi har alle opplevd nettopp dette. Man treffer folk man ikke har vekslet et ord med på flere år, og som man strengt tatt ikke føler man trenger å være venner med. Den perfekte situasjonen inneholder i mine øyne et kjapt "hei", hvorpå man raskt haster videre, eventuelt finner seg et ledig bussete lenger bak. Faren er over. Noen ganger vil imidlertid skjebnen det annerledes. Den andre personen er kanskje mer hypp på en lang samtale i stedet for min ypperlige løsning på problemet. Og dét blir gjerne pinlig. Da er det gjerne ikke så mye man kan gjøre for å slippe unna heller, i alle fall ikke om man sitter fast på en buss, og i tillegg sitter innerst mot vinduet.

Det finnes som nevnt over et begrenset antall metoder jeg har funnet ut at man kan benytte seg av for å slippe å oppleve endeløse minutter med pinlig stillhet i en sofa med et vesen hvis forhold til smalltalkfenomenet er like dårlig som ditt. Det er med andre ord ingen grunn til panikk. Ennå. Jeg er dessverre heller ikke så flink på dette, og blir gjerne sittende og sjekke mobilen omtrent hvert tjuende sekund. Lite stilfullt og omtrent like lite virkningsfullt. Jeg vil påstå at stemningen ikke akkurat bedres av at begge glaner på hver sin mobil, snarere tvert imot. Et mye bedre alternativ er å motta/sende tekstmeldinger. Da har man lov å være litt fraværende, helt til man eventuelt har kommet på noe å snakke om. Å motta meldinger er selvsagt det beste; da beviser man samtidig for de øvrige festdeltakerne at man, til tross for totalt jernteppe når det gjelder spennende samtaleemner, ikke er helt venneløs. (Det kan nevnes at en venninne i ett tilfelle faktisk reddet meg litt på den nevnte festen. Takk.) Samtidig må man begrense seg. Det er selvsagt ingen som har lyst å tilbringe mye tid sammen med et ukjent menneske på en fest hvis hans/hennes forhold til mobiltelefonen virker å grense til "sykelig avhengig".

En enda bedre løsning er å tilfeldigvis gå tom for drikke i samme øyeblikk som samtalen stopper opp. Da har man en ekstremt god grunn til å rømme rommet, og kanskje finner man seg i tillegg en annen samtalepartner. Dette krever dessverre litt planlegging, og en stygg konsekvens av overivrig bruk av tøm og røm-taktikken kan imidlertid bli i overkant høy promille – veldig raskt. Det er ikke nødvendigvis så ønskelig, med mindre man er i min situasjon (se andre avsnitt).

Jeg er usikker på hvordan man kan forbedre sine smalltalkevner. Enn så lenge får man prate om været. Vi bergensere har i alle fall ikke for lite vær å snakke om.

Hvor god er DU på smalltalk?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri vært noe særlig avhengig av tv-serier. I senere tid er det faktisk kun Lost jeg har sett fast. Jeg forsøkte meg på Grey’s Anatomy, men det lot seg selvsagt ikke kombinere med ugunstige fotballtreninger. Hotel Cæsar er sannsynligvis litt tabu, men pleier ofte "tilfeldigvis" å begynne akkurat når jeg spiser middag foran fjernsynet. Virkelig avhengig av noen serier kan jeg altså ikke kalle meg. Foreløpig.

Men så testet jeg ut Prison Break. Avhengig er kanskje ikke den rette beskrivelsen av meg ennå, men det er i alle fall noe på gang mellom meg og de innsatte i Fox River-fengselet. Folk har digget denne serien i halvannen sesong allerede, og her kommer jeg haltende etter. Man skal kanskje ikke reklamere for nedlastning, men har man ikke TV3 og henger i tillegg trettiseks episoder på etterskudd, er det ikke så mye annet å gjøre. Og torrent-programmet mitt får virkelig kjørt seg for tiden.

Så nå er jeg altså inni Prison Break-universet. Og det er slettes ikke så ille. Kjekke skuespillere og spennende plott fungerer for meg foreløpig, all den tid min evigvarende juleferie på over to måneder ennå ikke ser ut til å være helt over. Jeg vil påstå at Prison Break ikke er det verste man kan sløse bort tiden sin på når kjedsomheten tar en.

Verre er det kanskje at en venninne av meg har gjort meg den tvilsomme tjenesten å nesten få meg litt hektet på One Tree Hill. Jada, serien om et dusin amerikanske ungdommer som er forelsket i alle og enhver, for så å dumpe/drepe/gifte seg med hverandre. (Hørt det før?) Jeg vet ikke hvor glad jeg er for at jeg nå vet nøyaktig når og hvor jeg kan få med meg denne serien.

  
                                 - Kan eg få sjå tatoveringa di, Michael?

Til sakens tema: Hvilke tv-serier MÅ du få med deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette sto absolutt ikke på ønskelisten min, men jeg må vel snart – en liten måned etter bursdagen min – i det minste vurdere å ta av plasten på dette filmatiske vidunderet. One to watch?

Kommentar overflødig? Jeg er så "dummy" som det går an.

(For nærmere innføring i mitt forhold til yoga, se her)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går kunne vi på VG Nett lese om trafikkaos på Østlandet etter et par ynkelige centimeter med snø. "HVA?? SNØ I JANUAR?!" Det kommer som en bombe hvert år. Bilene ligger strødd umiddelbart, som her: http://www.vg.no/bilder/edrum/1168552951840_553.jpg Der jeg bor kom det også snø i går. Det var skikkelig glatt og vanskelig føre, men jeg klarte da allikevel å holde meg på veien.

Også når det gjelder regn er østlendingene temmelig pysete. Regner det sammenhengende i et par timer, sutres det om flom i flere uker etterpå. Her på Vestlandet sutrer vi bare om flom når det faktisk -er- flom: http://www.vg.no/bilder/edrum/1164282942522_814.jpg

Slutt med klagingen …og kjør forsiktig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

  Tidenes dårligste nyttårsbilde?

           Og hvor blir egentlig snøen av?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er dagen jeg har ventet lenge på. 20. desember har egentlig alltid vært en dato jeg har gledet meg veldig til, noe som sannsynligvis skyldes at det er veldig sent på året. Jeg ble født den dagen, men det begynner å bli noen år siden nå. Og i dag tar jeg vel offisielt steget opp til "de store". Det er etterlengtet og gøy, men litt skummelt også. Det som er litt rart å tenke på, er at for nøyaktig ti år siden fikk jeg pusekatt i bursdagsgave. Det var selvsagt skikkelig stas, og jeg husker det veldig godt. Men det er ti år siden. Lenge…

Gavene har jeg ennå ikke begynt på. Satser på å spare dem til middagen senere i dag. Det blir nok en rolig kveld – feiringen sparer jeg til romjulen.

20 år. Neste gang jeg har rund dag fyller jeg 30. Haha.

Dagens sang: The Killers – Bones
- "Don’t you wanna come with me / don’t you wanna feel my bones"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter ti år med fotball har kroppen min etter hvert blitt forholdsvis stiv og støl. Dette kroppslige fenomenet er alltid like morsomt å le av under uttøyning når jeg trener med en venninne på treningssenteret. Nå har imidlertid den nevnte venninnen bestemt seg for å gjøre noe med nettopp dette, og foreslo for noen dager siden at jeg skal være med henne på yoga etter nyttår. Jeg? På yoga? YOGA? Det er det latterligste forslaget jeg i mitt 19 år gamle og 356 dager gamle liv har hørt. Hun kan like gjerne ta med seg en tømmerstokk.

Midt oppi all forfjamselsen prøvde jeg å moderere forslaget litt, og nevnte pilates som en gylden middelvei. Nå har det seg dessverre slik at jeg ikke aner hva pilates går ut på. Ball…? Uansett tror jeg det er mer fotballkropp-vennlig enn yoga, hvis metoder slik jeg har oppfattet det baserer seg på uttøyning, meditering og atter uttøyning. Right? Jeg aner ikke. Skummelt virker det i alle fall.

Jeg trenger dermed noen råd om hva jeg bør begi meg ut på dersom venninnen min mot formodning skulle klare å tvinge meg. Hvilke fysiske forutsetninger bør man ha før man melder seg på henholdsvis yoga og pilates? Jeg er et unikt medisinsk tilfelle, som med utstrakte bein såvidt klarer å berøre mine egne tær i et halvt sekund om gangen dersom jeg virkelig presser meg selv. Jeg vil ikke sitte i en time på en matte når jeg "trener"; jeg vil løpe på tredemølle (jeg VIL vel strengt tatt ikke det, men heller det enn yoga), jeg vil løfte vekter og jeg vil ta sit-ups. Og spille squash.

Så…opplys meg. Vennligst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var føttene godt plantet på norsk jord igjen, og med i bagasjen hadde jeg selvsagt bilder.

 
Oxford Street

 
Piccadilly Circus

 
Undergrunnen

 
We Will Rock You

Fin tur. Men beina mine hater meg, etter atskillige turer opp og ned i trapper, frem og tilbake på Oxford Street, og inn og ut av butikker. Autsj.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende